stille vals

dans meg
gjennom
ild og storm


jeg snubler
i takt
med
dine
hjerteslag

for når tankene er

utenfor deg selv

du når ikke frem

da holder jeg dem varsomt

i hjertet mitt

puster på dem

når det du lengter etter

blir vasket vekk

forsvinner mellom fingrene

fanger jeg øyeblikket

fyller tomheten

med nye drømmer

når håpet du hadde

smuldrer som vissent løv

blåser vekk i stormene

vil jeg kysse øynene dine

synge forsiktig

om våren som kommer

og det finnes

lykke

som gråter av

smerte

det finnes

diamanter

som smuldrer ved ditt

åndedrag

det finnes

varme

som sluker

hjertet

hold deg våken

kjenn sansene

det finnes lykke

og den gråter av smerte

silkehansker

vil

aldri

kjenne

varmen i arrene

som vibrerer

i sjelen

pulsen i sårene

som holder

hjertet åpent

du blir ikke smittet

hun skjelver stille

aner en storm
holder
du henne boltet
fast
seiler med vinden
kan
du følge henne
i kastene
til der regnbuen slutter
vil
du vite hvor
hun har vært
og dagen begynner

er du der du er
er du ikke der du er
gå dit du er
jeg venter på deg der

brukket i to
hendenes tyngde
hakk i hjertet
sår i sporene

en gang
spilte den en
nydelig
melodi
nå er den
brukket i to

melodiens følelse
synger sakte
til minnenes noter
tegner spor
i sjelens sang

da dagene
var blå

du holdt meg
gjennom stormen
da minnene
var myke
du sang
om slutten
da bålene
var kalde
du forlot meg
ved bredden
da dagene
var blå

du forlot
meg
ved bredden

dine ti lag
myk bomull
sluker min jubel
kveler mitt grums

blir
spiddet
av
hennes
nål

Det du ønsket

Din nærmeste himmel
Tålmodighetens sjel
Den vakreste dansen

En tanke uten havn
En dråpe av mitt blod
Et kyss av din nemesis

kom inn til meg

la meg puste inn
dine dansende stjerner
når mine har slukket
hold hjertet mitt
i dine varme hender
hvis det ikke banker
la meg heller drukne
i dine mysterier
når mine egne er uløselige

kom til meg
vær mitt limbo
bli mitt paradis

du river av hennes
siste
kronblad

lar henne stå
alene
naken
apatisk
ordene dine
pisker smidig

hender
hjerte
kinn
hun svaier
men knekker ikke

hun kan
vente
på neste vår
du blåser bort
og ser henne aldri
igjen

når du
løfter
ordene dine
inn til meg

lar jeg
hvert ord
prege dagen

da har jeg
ingenting
jeg skulle sagt

Andre akt

En klam stillhet i salen
når hun snubler
av åndenød
løper forvirret ut

Solister
kan ikke danse i

ensomhet

kan ikke kvele
skygger

finale,
finale pas de deux


Første akt

Doubt thou, the Starres are fire,
Doubt, that the Sunne doth moue:
Doubt Truth to be a Lier,
But neuer Doubt, I loue.

W. Shakespeare

dingle med
bena
på kanten av
scenen

i pausemusikkens
vidunderlige støyfulle
mylder av lyder

smile av begeistring
for skyggene
som ennå danser

gråte i pusten
av dansernes
forgjengelighet

ikke tenke
på neste akt