22. aug. 2008

langt der fremme
står en vokter med stokk og skjegg

ber deg om å hvile
- det er da du puster
ber deg om å dele
- det er slik du vokser
ber deg om å sørge
- det er nå du vinner
ber deg om å tro
- det er veien du vandrer
ber deg om å håpe
- det er der du drømmer

kjenner du igjen
skrittene
når han kommer mot deg
blikket
han gir deg
varmen
han utstråler

han har
gått gjennom stormene du seiler med brukne fingre
sett ilden du frykter skal fortære stemmen din
holdt hjertet du beskytter med tårer

han ber deg om å elske
- det er nå du lever

2 kommentarer:

Grete sa...

Så fint du skriver, baronessen. Et litt hemmelighetsfullt og sårt dikt, men samtidig trygt og godt. Liker godt bildene du bruker.

Baronessen sa...

Fikk faktisk nettopp kommentar fra en dame en generasjon over oss at bildene mine var litt "utilgjengelige". Så det var koselig å høre!