27. feb. 2009


Hun kom frivillig inn
og likte seg der,
hun hadde vært der en gang
for lenge siden.
Hun tok vingene på,
hilste solen og vinden
velkommen gjennom vinduene.
Det satt sommerfugler på veggene,
og hun ante en stille lukt
av varme under taket.
Så holdt hun fram sine
kjæreste eiendeler,
satte dem fram
så alle kunne få se,
mens hun jublet en sang om
Tiden
som hadde kommet igjen.

Men hun ble hevet ut
som et barn som har vært uforskammet og rampete.
- Nå har du vært inne lenge nok, du trenger litt frisk luft.
Og vi trenger en pause, sa de med blikkene.

Ute var det kaldt og stille.
Hun kjente ikke igjen
veien hun hadde kommet fra,
det varme rommet virket
så langt borte.
Gjennom tåkesynet kunne hun ikke se
lyktestolpene eller stjernene
som blunket til henne,
men hun stolte på at det var
stjernenes løfter
om varmere dager
og nynnet en sang om
Livet.

Tilslutt var hun så kald og sliten av den
bitende frosten,
hun kunne ikke lenger kjenne
sangens puls.
Hun tok stjernene med i lommen
for å vise dem det
varme rommet.

Men tingene var satt på plass, hver krok var vasket,
vinduene lukket, rommet var ikke til å kjenne igjen.
- Vi måtte rydde dette nå, før gjestene kommer.
Dette rotet kunne vi uansett ikke vise fram, sa de med blikkene.

Nå lager hun
pusterom
i et lite hjørne de færreste oppdager,
velger sine gjester med omhu.
Der tar hun stille og forsiktig fram
skattene
hun kjenner så godt
og kjærtegner dem på ny.
Hun skaper et lite univers der,
stjernene lyser svakt for henne,
mens hun hvisker en sang om
Himmelen
og hvordan man finner den på
Jorden.



4 kommentarer:

Grete sa...

Veldig fint skrevet. Vakre bilder.

Grete sa...

Jeg er kanskje rar som skriver dette, men jeg kjenner at jeg er glad i deg. Håper du har det godt.

Baronessen sa...

Takk for det, Grete :) vet jeg bruker sterke bilder ;) på sterke følelser !

maria jador sa...

Nå har jeg vært her inne flere ganger i kveld og lest. Denne teksten har jeg nærmest meditert over. Den er poetisk og vakker, samtidig som jeg ikke klarer helt å forstå den. Vanligvis når jeg leser får jeg bilder, tolkninger opp i sinnet. Ikke nå. Det er mer på følelsesplanet, der er det definitivt noe som traff strenger. Jeg er glad du deler av dine tanker.